Temasider

- Nå! Her kommer’n.

Det er julaften og nyttårsaften på én gang. For ikke å si nattverd.

- Kjenn! ivrer Carlo Hjelkrem.

Ryno Andersen og Bård Seiersnes griper noen små plastskjeer til smaking, stikker dem andektig i munnen. Ut glir store ord, oljet av forventning:

«Typisk pepperaktig.» «Urter, kanskje karse.» «En anelse lakris.»

Guttetur

Noen drar på guttetur til Manchester for å se fotball. Andre farter til Toscana for å overvære tilblivelsen av årets ferske olivenolje. Og her er det scoring!

De tar bølgen og gratulerer med at 2008-utgaven av Villa Magra-en fra superprodusenten Frantoio Franci er en toppårgang.

- Fjorårets var ikke helt der oppe. 2006 var bedre. Men nå er vi tilbake. Det er fantastisk, fastslår Carlo, og så kommer første ekspertråd:

«God olje er ferskvare. Sjekk årgangen på flaskene hjemme.»

Det skal altså stå 2008 på den du bruker etter nyttår, når årets ferske pressing kommer til norske delikatessehyller.

Kan det være en grand cru vi har her? Giorgio Franci trippelsjekker kvaliteten, mens Ryno Andersen (t.v.), Bård Seiersnes og Cato Hjelkrem venter på sjefens dom.

En finger med

Det mest fabelaktige for Carlo og Bård er at de to faktisk har en finger med i skaperverket.

Sammen driver de kjøkkenbenkbedriften Barcho og leverer luksusolje til et kresent utvalg delikatessebutikker i det svarte oljelandet oppe i nord. Ryno er med som finsmaker.

Men pass tungen, det er ikke bare å gulpe i seg når førsteklasses vare skal kile smakstottene:

- Legg oljen langt inn på tungen og sug litt luft inn i munnvikene. Da kjenner du det, fenolene og smaksstoffene løses opp. Vinsmaking er annerledes, da hjelper alkoholen til med å få frem smakene, instruerer Carlo.

200 kroner flasken

Matolje til godt over 200 kroner flasken? Ikke le. Ikke grin.

Det er faktisk noen år siden vi flirende kommenterte at slikt smøremiddel jo var dyrere enn motorolje.

Interessen for eksklusive oljer er bratt stigende. I dag finnes det en drøss små og entusiastiske importører som tilbyr vidunderlige smaksopplevelser.

- Men dette er egentlig ikke business, det er mest pleasure. Pur nytelse, en hobby som også er blitt litt butikk. Fint å komme seg ut litt, vettu, lyder det fornøyd fra Ryno, med en femretters lunsj og en god klunk av Toscanas toppvin Brunello di Montalcino innabords.

Kline med jomfruene

Skal til Italia og kline litt med jomfruene, kan han fortelle sin kone. I dette tilfellet går det greit.

- Det begynte med vininteresse. Før drømte vi om å importere vin i beskjeden mengde, men fant fort ut at det ville bli en byråkratisk heldagsjobb. Og samtidig ble vi mer og mer engasjert i å smake gode oljer, forteller Bård.

Gutteklubben trommet sammen til smakstester, og det var da de kom over produsenten de nå leker butikk med.

Nå er de på rett sted, til rett tid. I de duvende toskanske åsene rundt olivenhuset Frantoio Franci, i solnedgangen som har gjort lag-på-lag-landskapet berømt, arbeider olivenplukkerne på spreng, med hender og føtter.

Helt perfekte, ennå en anelse umodne oliven rakes og ristes ned fra trærne.

Oppe i trærne

Klart gutta skal være med. Opp i trærne. For det er akkurat nå underet skjer, i november skal alt klaffe.

- Nå er vi midt i hjertet av Villa Magra, nærmest hvisker de norske oliveninteressentene da vi tusler bortover i olivenlunden.

- Magra betyr nettopp mager, og er det nettopp det, altså mager jord, oliventrærne liker best. Gjør meg fattig, så gjør jeg deg rik, er oliventreets motto, foredrar Carlo.

Nå er det andakt, like før de tre kompisene leier hverandre.

Hvert tre er guds utvalgte. På hvert av dem henger rundt 30 kilo oliven, nok til å presse fem liter olje. Hvor mange trær står her og kroer seg med tanke på at fruktene skal bæres helt til Norge. Rundt 100, og det er svimlende.

Maks fire timer etter at fruktene hang på oliventrærne, går de til pressing.

- Normalt skal en jomfruolje presses innen 24 timer etter at olivenfrukten er plukket. Her i huset gjør de det etter maks fire timer, forteller Ryno med utilslørt stolthet der han strekker ut lanken og kniper av en av hellighetene, en oliven av typen frantoio, grønnlig, ikke helt moden.

Akkurat som den skal være for å gi oljen best kvalitet.

Med kraft som middels granater

Så gjør han det teite. Stapper et par oliven i munnen og tygger. Det ellers så runde ansiktet nærmest imploderer. Dette er ikke milde spiseoliven, det er smaksbomber, med kraft som middels granater.

Det er nesten som å få en overdose chili, man blir hes av det, langt nede i halsen.

Hoi, denne frantoio’n yter nok best under press, ja.

Pressepress

I presseriet gis det flatt jern, med maskiner og kontrollpaneler som minner om fabrikker i gamle tegneserier. Eieren Giorgio Franci, som nå jobber fra syv om morgenen til to om natten for å få presset mest mulig saft ut av frukten før den harskner, løper rundt og styrer med et vell av spaker og trykkmålere.

- Det er 17 karakteristika vi leter etter når vi prøvesmaker, forteller Giorgio under en kort pause for å teste smaken.

I anonyme plastglass for blindtesting kommer de ulike pressingene på bordet. Herrene fra nord kan knapt styre seg, dette er sannhetens øyeblikk. De beste av de beste skal kåres.

- Typisk for toskanske premieoljer er den pepperaktige smaken, som kommer tydeligst frem når frukten er høstet tidlig, underviser Ryno mens det skjenkes.

- Og ufiltrert olje har en helt annen smakskurve enn den filtrerte. Smaken kommer mye fortere og høyere, men flates ganske raskt ut og blir som den filtrerte.

- Nyslått gress

Vi kunne diskutert og dosert i timevis, men nå skal det drikkes med begge hender.

- Oi! Oioi! Prøv denne ’a, gutter. Oida! Jord. Nyslått gress. Kan det hende vi har en grand cru her?

Giorgio Franci slår fast at de norske oljeentusiastene duger som olivenplukkere.

Aftenposten 2008