Temasider

LES OGSÅ TILHØRENDE ARTIKLER:

Dette spiser du - egentlig

Toro vil bruke minst mulig tilsetningsstoffer

Ekspertens dom over handlekurven

En pølse med rekesalat

En forsker. Det burde være lett match. I flere uker prøvde forbruksforsker Runar Døving å finne ut hva en pølse inneholdt. En pølse servert slik mange nordmenn liker den, med pølsebrød, rekesalat og løk.

Døving ville vite om hver enkelt komponent, hvor den kom fra, hva den besto av. Døving jobbet i ukevis med å dechiffrere pølsen. Resultatet? Han aner ikke.

– Og jeg er jo en fyr med rimelig kompetanse. Jeg har tross alt en doktorgrad, om ikke i dette temaet. Jeg kom ikke halvveis.

Og det er nettopp problemet. Selv folk med god peiling har vanskelig for å finne ut hva maten inneholder. Enkle matretter kan bestå av opptil 70 kjemiske ingredienser. Produsentene trikser med smak, lukt, farge og konsistens.

En gjennomsnittlig forbruker i den vestlige verden får i seg seks–syv kilo tilsetningsstoffer hvert eneste år. Hva gjør det med kroppene våre på sikt? Vil vi ha det sånn? Eller får vi som fortjent, fordi vi er besatt av å få maten så billig som mulig?

– Ikke noen light-familie

Grønnsaker, brus, skinke og lørdagsgodt. Varene fyker ned i handlevognen.

Irene Lillehammer sjekker handlelisten, mens datteren Lisa (11) løper rundt på Rema 1000 på Laksevåg senter og henter det mamma trenger. Det er ikke småtterier som trengs til en familie på fem en vanlig lørdag.

– Vi er ikke noen light-familie, vi kjøper heller ekte vare. Jeg har mest dårlig samvittighet for sukker, men gir heller ungene brus med sukker enn å gi dem noe som er kunstig søtet. Jeg er skeptisk til kunstig søtstoff, særlig aspartam, sier Irene.

– Du er ganske streng når det gjelder brus og godteri, mamma. Vi får jo det bare i helgene, sier Lisa.

– Jeg tror vi er sånn passe bevisste. Vi kjøper for eksempel alltid karbonadedeig, siden den inneholder mest kjøtt og minst fett. Den er litt dyrere enn vanlig kjøttdeig, men det er det verdt, mener Irene.

Irene Lillehammer og datteren Lisa Jopp Lillehammer (11) er på lørdagshandling, og fyller godteposene til Lisa og brødrene hennes. - Mamma er ganske streng når det gjelder godteri, sier Lisa.

I kveld står mammas hjemmelagede pizza på menyen.

– Standard helgemat hos oss er taco på fredag, det er ungenes favoritt. Lørdag er det hjemmelaget pizza, søndag er det enten laks eller kylling i karri.

Irene synes det er vanskelig å vite hva familien egentlig får i seg. Oppramsingen av E-stoff på etikettene sier henne lite.

– Maten er jo merket, men ikke på en måte som gjør det attraktivt for oss forbrukere å lese.

Men denne gangen vil Irene få vite hva familien egentlig spiser.

Vi har bedt en ernæringsekspert gå gjennom familiens handlevogn. Resultatet kan du lese her, men vi kan gi deg et hint allerede her: Er det nødvendig med søtningsstoff i reker?

Les også: Ekspertens dom over handlekurven

Vaniljesmak av råttent tømmer

Hvis du leser etikettene nøye, er ikke det nødvendigvis noen appetittvekker. De aller fleste produkter med vaniljesmak inneholder ikke snev av ekte vanilje, men det kunstig fremstilte stoffet vanillin. Vanillin lages av råttent tømmer.

Grønnfargen på pistasjisen kommer fra spinat. Det røkte baconet trenger ikke å ha vært i nærheten av en røykeovn, men er tilsatt kunstig røykaroma.

Har du hørt om helmuskelskinke? Det er betegnelsen på skinke som overhodet ikke er manipulert.

Vanlig kokt skinke, som de fleste har i kjøleskapet, består av sammenpressede kjøttrester som er tilsatt flere ting for å «puffe opp» vekt og volum.

Appelsinjuicen som på kartongen lokker med å være ferskpresset, kan ha vært lagret på store tanker i opptil et år før den selges.

Produsenten kan kalle den ferskpresset så lenge appelsinen var fersk da den ble presset. Bare juice som er presset rett før den selges til deg, kan kalles nypresset.

Fabrikkbakt brød kan inneholde inntil 16 kjemikalier for at det skal oppleves som ferskt, selv om det ikke lenger er det.

Les også: Vårt luftige brød

Enorm industri

Hvert år omsettes tilsetningsstoffer for rundt 130 milliarder kroner på verdensbasis. Bransjens fremste argument er at de hindrer maten i å bli dårlig og dermed beskytter forbrukerne mot matforgiftning.

Men konserveringsmidler og antioksidanter som skal motvirke at fett harskner, utgjør bare én prosent av den samlede mengden tilsetningsstoffer som brukes.

Ni av ti tilsetninger er i stedet kosmetiske i en eller annen forstand. De forandrer matens farge, smak, konsistens eller overflateegenskaper.

Ofte handler det om å prøve å gjeninnsette det som er gått tapt i den industrielle prosessen. I andre tilfeller brukes tilsetningene som en billig erstatning for den råvaren som normalt inngår.

Les også: Dette spiser du - egentlig

Vanlig kokt skinke, som de fleste har i kjøleskapet, består av sammenpressede kjøttrester som er tilsatt flere ting for å "puffe opp" vekt og volum.

Travel hverdag

Hjemme i Nipedalen venter Carsten (44), storebror Lars (15), lillebror Bjørn (8) og valpen Felix (fire måneder) på at Irene og Lisa skal komme tilbake fra handleturen.

Alle er sultne, og Irene begynner på pizzaen med en gang.

Lisa hjelper til, og steker kjøttdeigen mens mamma lager pizzasaus. Her er det ingen ferdiglaget juksesaus, men saus laget fra bunnen av med rødvin, tomater, hvitløk og masse annet godt. Det lukter nydelig, og lillebror Bjørn er innom kjøkkenet hvert femte minutt for å sjekke om maten snart er ferdig.

– Det er mye kjekkere å lage mat av skikkelige råvarer, men det er stort sett bare i helgene vi har tid til det. På hverdager hender det at vi ender med Fjordland eller ferdigpizza. Noen dager er det så hektisk med fem stykker som skal ulike ting på ettermiddagen at det ikke er tid til å lage mat, sier Irene.

Irene heller soyaolje i pannen.

– Jeg har nettopp lært av kokkene på jobben at soyaolje er det beste å steke i. Før brukte jeg alt mulig når jeg stekte mat, til og med kaldpresset olivenolje som svir maten, sier Irene, som jobber som kommunikasjonsrådgiver på CCB-basen på Ågotnes.

– De blir brukt fordi råvaren er for dårlig i utgangspunktet

Noen mennesker vil ikke ha den billige, industrielt fremstilte maten.

Jan-Tore Egge er leder for Slow Food Oslo. Slow Food handler om å dyrke de enkle gledene ved god mat i godt selskap og koble matgleden med en forpliktelse overfor dyr, natur og mennesker.

– Det er ikke slik at alle tilsetningsstoffer er livsfarlige. Den største innvendingen mot tilsetningsstoffer er at de blir brukt fordi råvaren er for dårlig i utgangspunktet. Tilsetningsstoffer trengs for å konservere mat. Men de brukes nå i en ekstrem grad, for at maten skal holde seg unaturlig lenge i butikken. Det er snakk om kunstig åndedrett.

– Men alle tilsetningsstoffene som brukes i norsk mat er lovlige, og ikke påvist skadelige. Er dette egentlig så problematisk?

– En del tilsetningsstoffer er det strid om, selv om de er lovlige. Store matkonsern som har interesse av å bruke disse, har også ressurser til å drive lobbyvirksomhet for å få dem tillatt i EU. Hovedpoenget er å kutte kostnader i produksjonen. Iblant godkjennes stoffer som det senere er påvist skadevirkninger av.

Egge er selv bevisst på hva han spiser.

– Som forbruker vet man ikke riktig hva man får i seg. Jeg har ikke angst for å få i meg noen av disse stoffene, men jeg er betenkt over en del av dem. Sant å si kjøper jeg ikke noe særlig ferdigmat. Generelt vil jeg si at jo mer en lager fra grunnen av, jo bedre. Da vet man hva man får i seg.

Nye vaner

Egge tror det fortsatt er forbeholdt spesielt interesserte å sette seg inn i hvordan maten produseres.

– Det finnes dårlig mat overalt, men det som kjennetegner vår matkultur er at den er veldig ensartet. Vi har stort sett en svært sentralisert produksjon. Den billigste biffen i butikken kommer med begrenset informasjon om hvor kjøttet kommer fra og hvordan det er avlet frem. Og opplysningsnivået i befolkningen er foreløpig begrenset. Vi har dessuten urealistiske forventninger til hvor billig ting kan være. Dersom ting skal være billig og man samtidig skal drive lønnsomt, må en ta noen snarveier. Det sier seg selv.

Noen nye vaner har vi også lagt oss til med den økende velstanden.

– En tendens er at vi nå spiser for eksempel storfekjøtt og iskrem til hverdags, matvarer som før var forbeholdt spesielle anledninger. Disse produktene er blitt billigere, men også dårligere, sier Egge.

– De som spiser Grandiosa tre ganger i uken, vil sikkert kalle deg for en matsnobb?

– Det er et ord som sitter veldig løst hos mange, så det får man tåle. Pizza er jo veldig lett å lage selv. Jeg bruker tomatpuré og tomater på boks for eksempel. For all del, det som kan lette jobben er velkomment. Jeg er ingen masochist som er ute etter å plage meg selv med å gjøre det mest mulig komplisert, sier Egge.

Han mener Norge er på gli, både når det gjelder utvalg av mat og norske matvaner.

– Da jeg vokste opp 70- og 80-tallet, var utvalget mye dårligere. Det var to matbutikker på tettstedet hvor jeg vokste opp, der de solgte kneip til 2,95. Nå er det større muligheter, i hvert fall om man bor i by. Og på forbrukersiden har det kommet en ny generasjon, som er utsatt for andre inntrykk. Mange av de som kjøper «up-market»-mat er yngre folk.

– Det handler mye om utseendet

– MAMMA! JEG ER SÅ SULTEN! Bjørn (8) tripper rundt komfyren. Han gleder seg til å lage sin egen pizza.

Mamma Irene har laget ferdig flere pizzabunner i porsjonsstørrelse. Nå får barna velge sitt eget fyll før pizzaene skal inn på bakesteinen. Det er en rundt, flat stein som pappa satte inn i ovnen for en time siden. Nå holder den 300 grader.

Bjørn får tomatsaus på pizzaen, og velger kjøttdeig, skinke og ost. Svisj inn på bakesteinen, og to minutter senere er Bjørns egenkomponerte pizza ferdig. Ungene hiver seg over pizzaene sine, og stillheten senker seg rundt kjøkkenbordet i Nipedalen.

Det er ikke alltid like lett å få husets tre barn til å spise fisk.

– Fiskepinner og fiskekaker er bankers til ungene, det samme er laks. Men ingenting med ben i, da er det stopp, sier Irene.

– Det handler mye om utseendet på maten, særlig for unger, sier Carsten.

Stillheten brer seg rundt familien Jopp Lillehammers kjøkkenbord i Nipedalen når de skal sette tennene i egenkomponert pizza. Fra v.: Irene, Bjørn (8), Lisa (11), Carsten og Lars (15).

Finnes det noe som aldri kommer inn på kjøkkenet hos familien Jopp Lillehammer?

– Sushi. Det spiser vi aldri, sier Irene.

– Erter. Ingen av oss liker det. Og det er bare pappa som liker sopp og spinat, sier Lisa.

Carsten sjekker om det er transfett i maten i butikken, Irene er opptatt av hvor mye sukker det er. Bortsett fra det finleser de ikke etikettene for å sjekke de ulike tilsetningsstoffene.

– Jeg tror vi lukker øynene litt. vi orker ikke å ta alt inn over oss. Hadde vi gjort det, hadde vi blitt skremt, sier Irene.

Teknologisk behov

Det er valgfritt for matprodusentene om de vil merke varen med et E-nummer eller med tilsetningsstoffets navn eller kjemiske betegnelse, som ofte er både langt og vanskelig.

– Det er ikke sikkert at den kjemiske betegnelsen vil gjøre forbrukeren noe særlig klokere, sier Torgeir Flatebø, rådgiver i Mattilsynet på regionkontoret for Hordaland og Sogn og Fjordane.

Mattilsynets liste over godkjente tilsetningsstoffer følger EU-standard. Norge må søke EU dersom vi ønsker å gjøre unntak fra listen.

– Hvis det kommer nye studier som antyder at et stoff er kreftfremkallende, for eksempel, vil Mattilsynet selvsagt gå inn for å få det fjernet fra listen. Vitenskapskomiteen for mattrygghet vurderer dette, forteller Flatebø.

For at et tilsetningsstoff skal bli godkjent, må produsenten dokumentere et teknologisk behov. Det teknologiske behovet er et faktum dersom man ikke kan produsere produktet og oppnå ønsket kvalitet ved hjelp av andre metoder som er økonomisk og teknologisk gjennomførbare.

– Men det er vel ikke et teknologisk behov å tilsette farge?

– Det kan du kanskje si. Men du ville kanskje ikke kjøpt en brus eller sukkertøy dersom det var helt fargeløst, sier Flatebø.

Hva gjør verdensmesteren

Nybakt verdensmester i kokkekunst, Geir Skeie fra Fitjar, bruker aldri posemat. Men selv en verdensmester lager noen ganger mat av halvfabrikata.

– Tomater på boks er ok, det kan jeg bruke på jobb. En del bokseting er fine å bruke. Makrell på boks har jeg på skiven. Men klassisk posemat bruker jeg aldri. Buljong kan jeg bruke hjemme. Men det er forskjell på dem, noen smaker bedre enn andre, sier Skeie, som jobber som kjøkkensjef på restaurant Midtåsen Solvold i Sandefjord. Han holder også på med en kokebok.

– Er du mest skeptisk til smak eller tilsetningsstoffer i halvfabrikat?

– Smaken, jeg har i grunnen ikke satt meg inn i hvordan hva de tilsetter. Men etter vi kom inn under EU-regelverk, skjønner jeg at vi har måttet godta en del som vi ikke tillot i Norge før. Det synes jeg er ganske teit, siden vi ikke er med i EU.

– Hva med åpenbart kunstige produkter, som flytende margarin?

– Jeg har alltid lurt på hvordan de får den flytende, og jeg har hørt at det er mye vann i den. Jeg er ikke så veldig fan av margarin. Folk kan heller bruke olje og smør.

Syv kilo i året

På kjøkkenbordet hjemme hos Carsten og Irene ligger en reklameavis fra en lokal butikk. Rundingene som viser prisen på varen er like stor som bildet av selve varen. Kvalitet er ikke nevnt med et ord.

– All reklame for mat fokuserer på pris, ingenting handler om kvalitet og innhold i maten, sier Carsten, som jobber som fagleder på læringssenteret til StatoilHydro.

Både Carsten og Irene blir overrasket når de hører at vi får i oss inntil syv kilo tilsetningsstoffer i året.

– Oj! Det var mye! Men hvor farlig er det? Vi har jo ikke noe annet valg enn å stole på Mattilsynet, det er helt umulig å sette seg inn i det på egen hånd. Nordmenn er generelt lite kritiske, de stoler på myndighetene, sier Irene.

Les også blogginnlegg: Bedre adferd med bedre mat

Mat - et spørsmål om klasse?

Studier fra Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) viser at norske forbrukere liker at staten tar ansvar.

Det forteller Runar Døving, som er ansatt i en tyve prosent stilling i SIFO, i tillegg til å være professor på Markedshøyskolen i Oslo.

– Du kan ikke forvente at en forbruker skal ha kunnskap om et så enormt felt som dette, med så mange detaljer. Det kan ikke være slik at du må sitte tyve timer foran data for å finne ut hva du får i deg med en Grandiosa. Det ansvaret må bli tatt et annet sted, sier Døving.

Han mener det er et typisk middelklassefenomen å være opptatt av god mat. Mat er blitt et spørsmål om klasse.

– Informasjonen om matens beskaffenhet henvender seg til de som kan lese, for å si det slik. Jo mer penger, tid og ressurser du har, jo mer leser du. Problemet med informasjonen fra myndighetene, er at den kun treffer et visst lag av befolkningen, sier Døving.

– Får vi som fortjent i mathyllen når vi kun er fokusert på pris?

– Jeg synes nesten vi får bedre varer enn vi fortjener. Så mye som vi syter og klager om dyr mat, og så bruker vi bare ti prosent av budsjettet vårt på mat. I tillegg er maten mye bedre enn før, sier Døving, som ikke vil slenge seg på et hylekor av kritikere.

– Så du er ikke skeptisk til tilsetningsstoffer i mat?

– Det finnes mange fabelaktige tilsetningsstoffer. Så å være ensidig negativ til tilsetningsstoffer, er bare snålt, synes jeg. Det er bra at noen kontrollerer og går industrien i sømmene, men kritikken som kommer må være presis og ikke generell, påpeker Døving.

Døving er selv, i selskap med norske forbrukere, skeptisk til at for mye av ansvaret legges over på produsenten og privat næringsliv.

– Da har jeg mer sans for Høybråten som sier: Her er det ikke lov å røyke. Da tar man ansvar for dem som ikke kan lese, sier Døving.

Grunnregel

Hvis du ikke orker å lære deg alle næringsmiddelbransjens forvirrende faguttrykk, kan du ta utgangspunkt i følgende grunnregel fra ernæringsprofessor Marion Nestle:

Ikke stapp i deg noen tilsetninger som har så kompliserte kjemiske navn at du ikke kan uttale dem.

KILDER: «Den hemmelige kokken» av Mats-Eric Nilsson, Mattilsynet, Slow Food Oslo

LES OGSÅ TILHØRENDE ARTIKLER:

Dette spiser du - egentlig

Toro vil bruke minst mulig tilsetningsstoffer

Ekspertens dom over handlekurven

Bergens Tidende 2009